Me e så heldige at me bur ca 100 skritt frå et deiligt turområde. Då har eg egentlig ingen unnskyldning for å lea litt på den stadig tyngre kroppen min... Pleia aldri å treffa på folk her, men sist eg gjekk sto frøken frå barneskulen midt i ei tua og pitla tyttebær te juledagsteikjo;)
Herlig å gå på slike stier, stille og fredelig, men kjende meg ikke igjen her...
SvarSlett